Endelig er den her

Endelig er sjette bok i Min Kamp å finne i bokhylla idag. Og så kan man lese seg blind på alles kritikker og meninger om denne siste boka i Min Kamp og verket i sin helhet. For alle litteraturvitere har selvsagt en mening om dette. Jeg har brukt morgenen på å lese det meste av anmeldelser, og kritikken er kanskje som forventet; ikke overveldende. Men så er foventningene til denne mannen og den siste boka, som er på over 1000 sider, noe større enn ved andre utgivelser. Selv har bøkene fulgt meg i to år, og jeg har elsket alle bøkene. Et lite unntak var noen partier i Min Kamp 3 som omhandlet barndommen, den kunne til tider bli litt vel langdryg. Men løsningen på det er å skumme seg gjennom noen sider til man oppdager å bli revet med igjen. For meg har bok 1 og bok 5 gjort størst inntrykk. Uavhengig debatten om utlevering av familie og farens rusproblem syntes jeg Knausgård klarer å skildre en pårørendes opplevelse av å leve med en alkoholiker på en utrolig levende og følelesmessig sterk måte. Dette er det som rører meg mest. Farens forfall, pårørendes fortvilelse, håpløsthet og dårlige samvittighet er noe de fleste vil kjenne seg igjen i. Den femte boka gir meg mest underholdning. Kanskje fordi denne livsfasen er meg nærmest. Boka gir sterke selvkritiske skildringer i streben etter å finne sin plass i stundentmiljøet, ensomhet, alkoholkonsum og å ikke lykkes som forfatter. I tillegg synes jeg boka gir underholdende innsyn i litteraturmiljøet i Bergen på denne tiden, og Knausgård er en mann som leser mye og som har mange lærerike litteraturhenvisninger. Om mange mener Knausgård har utlevert andre i sine bøker, så synes jeg han i aller høyeste grad har utlevert seg selv aller mest. Han har beskrevet en enorm selvinnsikt, selvironi og selvkritikk. Jeg har ar nettopp avsluttet bok fem. Idag er endelig bind 6 å finne i butikken og en ting er sikkert, jeg gleder meg til å lese den. Uavhengig om den er kritisert for å "miste kontakt med kunstspråket, gli over i den ordinære sakprosa og innimellom bli kvasiintellektuel og krøkkete". Jeg synes Knausgård skriver godt, han har mye litterær kunnskap og klarer å rive meg som leser med inn i dette universet. Min Kamp-bøkene har fulgt meg tett i to år, og jeg synes det blir trist å lukke den siste siden når denne boka er ferdig lest!

Bokvennen er oppdaget

Første utgave (i 2011) av Bokvennen kjøpte jeg forleden dag. Ser at jeg har gått glipp av alt et boktidsskrift trenger å inneholde. Noen ganger føles det bedre å lese om bøker, enn å lesebøkene i seg selv. Noen ganger er det mer interessant å lese hva forfatteren har tenkt enn hva som kom ut på trykk. Dette tidskriftet tar seg god tid til å intervjue utvalgte forfattere eller portrettere forfattere som har gått bort. Selv er jeg stor fan av forfatteren Johan Harstad, han skriver fantastiske noveller, med en dyster og optimistisk undertone. Denne utgaven av Bokvennen er æret han et fem siders intervju. Tidskriftet inneholder også bokanbefalinger og nyheter; som for eksempel at Franz Kafka utgis i nye og friske farger av forlaget Schocken Books.

Farvoritten over alle, Knausgård er intervjuet etter Proust Questionaire, og tidsskriftet har vært på bokmesse i India. En novelle av Michael Cera er også trykket, og spalter som "Frem i lyset" og "Bibliofilt" er også verdt å få med seg. Dette og mye annen bra lesning finner du i Bokvennen. Hvert magasin skal avsluttes med "Vigdis vet" der Vigdis Hjort svarer på lesernes spørsmål. Liker bladets lay-out, lukten av bok når det åpnes og alt av innhold. Bladet er vistnok også kåret til årets tidsskrift. Anbefales alle som har lest en del eller tenker å begynne med det!
www.bokvennen.no

Detaljer om en fødsel

Knausgård har vel etterhvert blitt ganske kjent for å gå i detaljer. Og overrasket ble jeg vel ikke da han beskrev konas fødsel av datteren i detalj. Som sengelektyre var nok ikke dette kapittelet i bok 2 den beste sovemedisinen, jeg følte rett og slett at jeg overvar en smertefull og lang fødsel. Til gjengjeld klarer han å beskrive følelsen som kommer i etterkant som noe av det bedre jeg har lest innlevelsesmessig, jeg kunne forestille meg den lykken det var i etterkant (til tross for at jeg ikke har barn selv). I tillegg fremstår han kort tid etter meget reflektert og har en innsikt som de færreste nybakte foreldre vel opplever; det finnes faktisk en verden der ute som ikke har den samme følelsen. Tomheten melder seg når han ringer og forteller omverdenen om det store og reaksjonene ikke svarte til forventningene: "jeg la på, stirret vilt rundt meg, ville at det som var der på en måte skulle svare til det som var inni meg, men det gjorde det jo ikke, jeg tente meg en røyk". For meg handler ikke dette bare om en fødsel eller følelsen av å få barn. Dette kan relateres til mange situsjoner der man føler at man har stått i verdens sentrum, men likevel ikke har verdens oppmerksomhet mot seg. Det enten er en reiseopplevelse, forfremmelse, sorg eller å få et barn. Disse situasjonene synes jeg Knausgård beskriver best av alle. Og følelsen har vi vel alle kjent på i ulike sammenhenger.

Jeg er leser fremdeles bok nr 2, ikke fordi boka er dårlig, men kanskje mest fordi han skriver så intenst og detaljert ay jeg trenger pauser, og fordi jeg har en tendens til å lese flere bøker av gangen. Jeg anbefaler likevel leseglade sjeler til å lese Knausgård, ikke for hans intime detlajavsløringer eller fordi man vil "holde seg oppdatert på litteraturfronten", men fordi han skriver så utrolig levende og bra!

Radiodokumentar - eksen til Knausgård snakker

Har liksom tenkt at det må være litt smigrende og spennende og lese om seg selv i en annens bokprosjekt, det har jeg ihvertfall tenkt underveis i Knausgård prosjektet. Men kanskje ikke likevel. Ihvertfall ikke etter å ha hørt radiodokumentaren til eksen til Knausgård. Som hun beskriver; jeg vil ikke at pappa eller bestemor skal lese intime detaljer om mitt liv med en annen mann. Ser den. Så jeg synes denne radiodokumentaren gir en fin stemme i debatten om etikken i å skrive om andre, uten anonymitet, i en såkalt "roman". Til alle som leser Knausgård prosjektet eller følger debatten i avisene så vil jeg anbefale "Tonjes versjon" på NRK P2. Og sak i Aftenposten.