"Pinnsvinets eleganse" har blitt film

En av favorittbøkene er blitt film! Som så mange andre bestselgende bøker har også "Pinnsvinets eleganse" blitt film og den er omdøpt til "Pinnsvinets hemmelighet" av en eller annen grunn jeg ikke har fått med meg. Er alltid litt skeptisk til at gode bøker blir film (ref"Saman er ein mindre aleine"), men til tross for litt lunken anmeldelse i Dagbladet torsdag skal denne filmen sees (krysser fingre for at klisjeene har uteblitt og at litteratursitatene ikke er overdrevet. Hovedpersonen i boka er en grå mus med ekte interesse for litteratur)! Les "Pinnsvinets eleganse" først, og så se "Pinnsvinets hemmelighet" etterpå! Boka anbefales sterkt som julegave, til leselystne jenter vel og merke....


Se omtale

Men hva med filmen?

Ingenting å melde: Spis elsk lev -nok en klisjè, men en god klisè:
Den ville jeg styrt unna om jeg kunne tatt valget på nytt. Ble fristet til å se filmen, men kan vel oppsummere med at jeg og mine to venninner kjedet oss underveis og syntes det ble en altfor enkel og opplagt film som overspilte på absoultt alle klisjene. Som min venninne sa før filmen "Klisjeer kan jo være fint", men da må det ihvertfall vises eller skrives på en fin måte. Litt selvkritikk må man jo ta, hva forventer man egentlig av en slik film? Jeg hadde nok forventet en film som viste personer med sjel og hjerne Hadde bare håpet at filmen hadde litt mer sjarm og sjel, boka skildrer jo masse selvironi, skyld, frustrasjon og glede. Klisjeer uten selvironi blir kun patetisk. Når i tillegg Julia Robert og Javier Bardem har hovedrollene (pen+kjekk), krydret med amerikansk filmmusikk av det voldsomme slaget, ble denne filmen litt vel for mye av det gode. Om jeg skal si noe positivt, så får man ihvertfall lyst til å reise til Italia, India og Bali. Kanskje ikke for å finne seg selv, men for å se de fantastiske stedene! Igjen må jeg nok irriterende nok konkludere med a boka var bedre enn filmen...

Maskeblomstfamilien - verdt å se og lese

For lang tid tilbake skulle jeg lese Maskeblomstfamilien av Saabye Christensen. Er egentlig stor fan av forfatteren, men denne boka klarte jeg aldri fullføre. Idag har jeg sett filmen, som hadde premiere i helgen, og underveis i filmen og etterpå har jeg tenkt på hvorfor jeg ikke gadd å fullføre boka. For denne historien er det umulig å ikke bli beveget av. Kanskje jeg ikke orket fordi den er dyster og trist, litt mørk? Kanskje tidspunktet var feil den gang. For nå tenker jeg at jeg må finne boka frem igjen fra bokhylla og lese den på nytt, i sin helhet. Hovedpersonen Adrian, som ikke vet om han er jente eller gutt, er en frustrert men snill guttt som man får lyst til å ta seg av. Hans venninne Emilie, som er albino, får man enda mer lyst til å ta i hånden og støtte gjennom livet. Beskrivelsene av å være annereldes er så treffende og skam blir uhyggelig skildret. Jeg snufset meg gjennom filmen, det kommer jeg garantert til å gjøre gjennom boka jeg nå skal finne frem igjen fra bokhylla.
God lesning....