Norges beste bokcafé og ny bok

Litteraturhuset i Oslo

Det er såklart Litterturhuset, som ser ut til å bli mer og mer populært. Har fått vært der jevnlig i det siste. Mest for jobbmøter og lunsj, men også for å drikke kaffe og lese. Programmet deres er også verdt en titt på. Stedet har også en intim og stappfull bokhandel, hvor de ansatte kan mye om bøker. Denne uken kjøpte jeg "Ta vare på Mamma" av den sør-koreanse forfatteren Sin Kyung-sook. Ekspeditøren i bokhandleren sa at denne boka var mer solgt i deres bokhandel enn Jo Nesbø, et kvalitetstegn tenker jeg. Forfatteren av boka besøkte Litteraturhuset i 2011, og har blitt mye omtalt her i Norge, bla annet på NRK sine nettsider.  

Ta vare på mamma - av Sin Kyung-sook

Bokønsker og julegavetips...

Vanskelig å finne siste julegave? Bøker er alltid fint å få!

Disse ønsker jeg meg....

Roma -Simen Ekern

1Q84 -Murakami

Det dyrebare - Linn Ullmann

Imot naturen - Thomas Espedal

Historien om Fru Berg - Ingvild Rishøy (noveller og kritikerrost!)

Fvonk - Erlend Loe

Kartet og terrenget - Michel Houellebecq

Ellers så kan jeg anbefale:

 Min Kamp av Knausgård, jeg likte alle de fem første, og er godt i gang med den siste. Love it! 

Ekstremt høyt, utrolig nært - Jonathan Safran Foer

Imot kunsten - Thomas Espedal

All my friends are superheroes - Andrew Kaufman

The curious incident of the dog in the night-time - Mark Haddon (Prisbelønt med god grunn)

Etter skjelvet (se tidligere omtalt) - Murakami

Må også legge til denne morsomme boka, etter tips fra en venninne med tre små barn. Alle med småbarn kan ha glede av å lese denne: Sov for helvete av Adam Mansbach. 

Flere tips....

God bok og god handel! 
Støtt Redd Barna

Kjøp denne boka og støtt Redd Barnas

Endelig er den her

Endelig er sjette bok i Min Kamp å finne i bokhylla idag. Og så kan man lese seg blind på alles kritikker og meninger om denne siste boka i Min Kamp og verket i sin helhet. For alle litteraturvitere har selvsagt en mening om dette. Jeg har brukt morgenen på å lese det meste av anmeldelser, og kritikken er kanskje som forventet; ikke overveldende. Men så er foventningene til denne mannen og den siste boka, som er på over 1000 sider, noe større enn ved andre utgivelser. Selv har bøkene fulgt meg i to år, og jeg har elsket alle bøkene. Et lite unntak var noen partier i Min Kamp 3 som omhandlet barndommen, den kunne til tider bli litt vel langdryg. Men løsningen på det er å skumme seg gjennom noen sider til man oppdager å bli revet med igjen. For meg har bok 1 og bok 5 gjort størst inntrykk. Uavhengig debatten om utlevering av familie og farens rusproblem syntes jeg Knausgård klarer å skildre en pårørendes opplevelse av å leve med en alkoholiker på en utrolig levende og følelesmessig sterk måte. Dette er det som rører meg mest. Farens forfall, pårørendes fortvilelse, håpløsthet og dårlige samvittighet er noe de fleste vil kjenne seg igjen i. Den femte boka gir meg mest underholdning. Kanskje fordi denne livsfasen er meg nærmest. Boka gir sterke selvkritiske skildringer i streben etter å finne sin plass i stundentmiljøet, ensomhet, alkoholkonsum og å ikke lykkes som forfatter. I tillegg synes jeg boka gir underholdende innsyn i litteraturmiljøet i Bergen på denne tiden, og Knausgård er en mann som leser mye og som har mange lærerike litteraturhenvisninger. Om mange mener Knausgård har utlevert andre i sine bøker, så synes jeg han i aller høyeste grad har utlevert seg selv aller mest. Han har beskrevet en enorm selvinnsikt, selvironi og selvkritikk. Jeg har ar nettopp avsluttet bok fem. Idag er endelig bind 6 å finne i butikken og en ting er sikkert, jeg gleder meg til å lese den. Uavhengig om den er kritisert for å "miste kontakt med kunstspråket, gli over i den ordinære sakprosa og innimellom bli kvasiintellektuel og krøkkete". Jeg synes Knausgård skriver godt, han har mye litterær kunnskap og klarer å rive meg som leser med inn i dette universet. Min Kamp-bøkene har fulgt meg tett i to år, og jeg synes det blir trist å lukke den siste siden når denne boka er ferdig lest!

Detaljer om en fødsel

Knausgård har vel etterhvert blitt ganske kjent for å gå i detaljer. Og overrasket ble jeg vel ikke da han beskrev konas fødsel av datteren i detalj. Som sengelektyre var nok ikke dette kapittelet i bok 2 den beste sovemedisinen, jeg følte rett og slett at jeg overvar en smertefull og lang fødsel. Til gjengjeld klarer han å beskrive følelsen som kommer i etterkant som noe av det bedre jeg har lest innlevelsesmessig, jeg kunne forestille meg den lykken det var i etterkant (til tross for at jeg ikke har barn selv). I tillegg fremstår han kort tid etter meget reflektert og har en innsikt som de færreste nybakte foreldre vel opplever; det finnes faktisk en verden der ute som ikke har den samme følelsen. Tomheten melder seg når han ringer og forteller omverdenen om det store og reaksjonene ikke svarte til forventningene: "jeg la på, stirret vilt rundt meg, ville at det som var der på en måte skulle svare til det som var inni meg, men det gjorde det jo ikke, jeg tente meg en røyk". For meg handler ikke dette bare om en fødsel eller følelsen av å få barn. Dette kan relateres til mange situsjoner der man føler at man har stått i verdens sentrum, men likevel ikke har verdens oppmerksomhet mot seg. Det enten er en reiseopplevelse, forfremmelse, sorg eller å få et barn. Disse situasjonene synes jeg Knausgård beskriver best av alle. Og følelsen har vi vel alle kjent på i ulike sammenhenger.

Jeg er leser fremdeles bok nr 2, ikke fordi boka er dårlig, men kanskje mest fordi han skriver så intenst og detaljert ay jeg trenger pauser, og fordi jeg har en tendens til å lese flere bøker av gangen. Jeg anbefaler likevel leseglade sjeler til å lese Knausgård, ikke for hans intime detlajavsløringer eller fordi man vil "holde seg oppdatert på litteraturfronten", men fordi han skriver så utrolig levende og bra!

Maskeblomstfamilien - verdt å se og lese

For lang tid tilbake skulle jeg lese Maskeblomstfamilien av Saabye Christensen. Er egentlig stor fan av forfatteren, men denne boka klarte jeg aldri fullføre. Idag har jeg sett filmen, som hadde premiere i helgen, og underveis i filmen og etterpå har jeg tenkt på hvorfor jeg ikke gadd å fullføre boka. For denne historien er det umulig å ikke bli beveget av. Kanskje jeg ikke orket fordi den er dyster og trist, litt mørk? Kanskje tidspunktet var feil den gang. For nå tenker jeg at jeg må finne boka frem igjen fra bokhylla og lese den på nytt, i sin helhet. Hovedpersonen Adrian, som ikke vet om han er jente eller gutt, er en frustrert men snill guttt som man får lyst til å ta seg av. Hans venninne Emilie, som er albino, får man enda mer lyst til å ta i hånden og støtte gjennom livet. Beskrivelsene av å være annereldes er så treffende og skam blir uhyggelig skildret. Jeg snufset meg gjennom filmen, det kommer jeg garantert til å gjøre gjennom boka jeg nå skal finne frem igjen fra bokhylla.
God lesning....

Glemte du å lese Doppler?

Doppler; får deg til å le! Men samtidig innser man at man egentlig sitter og ler av seg selv og det samfunnet vi lever i. En utrolig morsom bok, men også en absurd historie om viktige problemstillinger vi alle står overfor i vårt overflodsamfunn. Om flere gjorde seg lignende refleksjoner som hovedpersonen Andreas Doppler ville vi kanskje være litt mindre opptatt av å sakffe oss de fineste flisene til kjøkkenet, og heller leve litt enklere?

Før denne boka var jeg ganske lei av bøkene til Loe, men denne ga mersmak og jeg kan lese den om og om igjen. For alle som ikke har somlet seg til å lese denne, gjør det fortest mulig!
Kjøp på bokkilden.no