Knausgård har vel etterhvert blitt ganske kjent for å gå i detaljer. Og overrasket ble jeg vel ikke da han beskrev konas fødsel av datteren i detalj. Som sengelektyre var nok ikke dette kapittelet i bok 2 den beste sovemedisinen, jeg følte rett og slett at jeg overvar en smertefull og lang fødsel. Til gjengjeld klarer han å beskrive følelsen som kommer i etterkant som noe av det bedre jeg har lest innlevelsesmessig, jeg kunne forestille meg den lykken det var i etterkant (til tross for at jeg ikke har barn selv). I tillegg fremstår han kort tid etter meget reflektert og har en innsikt som de færreste nybakte foreldre vel opplever; det finnes faktisk en verden der ute som ikke har den samme følelsen. Tomheten melder seg når han ringer og forteller omverdenen om det store og reaksjonene ikke svarte til forventningene: "
jeg la på, stirret vilt rundt meg, ville at det som var der på en måte skulle svare til det som var inni meg, men det gjorde det jo ikke, jeg tente meg en røyk". For meg handler ikke dette bare om en fødsel eller følelsen av å få barn. Dette kan relateres til mange situsjoner der man føler at man har stått i verdens sentrum, men likevel ikke har verdens oppmerksomhet mot seg. Det enten er en reiseopplevelse, forfremmelse, sorg eller å få et barn. Disse situasjonene synes jeg Knausgård beskriver best av alle. Og følelsen har vi vel alle kjent på i ulike sammenhenger.
Jeg er leser fremdeles bok nr 2, ikke fordi boka er dårlig, men kanskje mest fordi han skriver så intenst og detaljert ay jeg trenger pauser, og fordi jeg har en tendens til å lese flere bøker av gangen. Jeg anbefaler likevel leseglade sjeler til å lese Knausgård, ikke for hans intime detlajavsløringer eller fordi man vil "holde seg oppdatert på litteraturfronten", men fordi han skriver så utrolig levende og bra!
Den ville jeg styrt unna om jeg kunne tatt valget på nytt. Ble fristet til å se filmen, men kan vel oppsummere med at jeg og mine to venninner kjedet oss underveis og syntes det ble en altfor enkel og opplagt film som overspilte på absoultt alle klisjene. Som min venninne sa før filmen "Klisjeer kan jo være fint", men da må det ihvertfall vises eller skrives på en fin måte. Litt selvkritikk må man jo ta, hva forventer man egentlig av en slik film? Jeg hadde nok forventet en film som viste personer med sjel og hjerne Hadde bare håpet at filmen hadde litt mer sjarm og sjel, boka skildrer jo masse selvironi, skyld, frustrasjon og glede. Klisjeer uten selvironi blir kun patetisk. Når i tillegg Julia Robert og Javier Bardem har hovedrollene (pen+kjekk), krydret med amerikansk filmmusikk av det voldsomme slaget, ble denne filmen litt vel for mye av det gode. Om jeg skal si noe positivt, så får man ihvertfall lyst til å reise til Italia, India og Bali. Kanskje ikke for å finne seg selv, men for å se de fantastiske stedene! Igjen må jeg nok irriterende nok konkludere med a boka var bedre enn filmen...
