 |
| En selger i Saigon |
Et møte med Saigon, eller Ho Chi Minh city, inneholder det meste og det beste! Byen har 8 millioner innbyggere og den inneholder minst like mange mopeder. Møtet med trafikken gjør en lamslått, men også imponert. Hvordan er det mulig å overholde orden i et slikt trafikkaos? Det eneste rådet man kan gi til turister som skal over gaten, ikke stol på trafikklys, bare gå og aldri stopp! I begynnelsen en litt skremmende opplevelse, etterhvert den største selvfølgelighet.
 |
| Trafikk i Saigon |
Saigon beskrives som Vietnams komersielle sentrum, og landets mest moderne by. Alle de store motehusene har inntatt byen, det samme har alle alle teknologiske dupeditter gjort og andre store multinasjonale firmaer. Men hvem er shopperne, hvor kommer pengene fra? Byen føltes ikke spesielt turistifisert, og innbyggerne i Saigon ser ut til å være nokså fattige. Byen er fylt med kontraster, folk bor trangt og kommelig, mens shoppinggatene blir større og større.
 |
| Kontrastene er store i Saigon, men alle eier en moped |
Men byen har mer enn fasjonable butikker. Det er som vanlig utenfor tursitløypa man finner det beste, både av mat, shopping, parker... En god start på dagen får man på Ciao Cafè, en slags bokcafè. Bøkene er desverre kun på vietnamesisk, men noen engelske aviser kunne man få tak i. Maten og kaffen var god (et av de få stedene man kan få kaffe uten sukker, og stedet har aircondition), men det var likevel det visuelle som var det beste med dette stedet.
 |
| Ciao bokcafé - best på kaffe og interiør! |
Jeg klarte ikke oppspore allverdens bokbutikker men denne sentrumsnære bokhandelen er bra, med bøker på engelsk og de har også utstilt en del kunst.
China Town er verdt et besøk på formiddagen mens man fortsatt har energi. Ville tilstander og ekstremt mye støy, men utrolig morsomt å oppleve. Dette er skreddernes marked, så er man hobbysyer så må man ta turen hit. Billig mat finnes også, og blir man utslitt av alt støyet er det bare å ta seg en tur i pagodaen...
Noe av det beste med Vietnam og også Saigon er maten og menneskene. Folk er utrolig vennelige og overalt føles det trygt å ferdes (bortsett fra i trafikken). Uansett hvor man setter seg ned for å spise får man god mat. Som så mange andre lesere av Lonely Planet gikk vi til restuaranten Huong Lai i (rett bak Notre Dame). Et gammelt fransk kolonihus som ansetter gatebarn og gir dem en sjanse til å tjene egne penger å få skolegang. Maten var himmelsk og billig, i tillegg går overskuddet til veledige formål for vanskeligstilte barn. Da får man heller holde ut at det var mest turister på dette stedet.....
Av det mer ekslusive slaget er XU resturant et must. Vietnamesisk gourmetmat kan ingen i verden slå, kokkene på dette stedet er fantastisk flinke!
Temple Club er også verdt et besøk. Men den ekte vietnamesiske maten og sjarmen får man ved å slenge seg ned på noen plaststoler gata og spise fra det lokale gatekjøkkenet.
Saigon kan ikke gjøres på en dag, ei heller på fem som vi forsøkte. Derfor er det bare en ting å gjøre, det er å reise tilbake.....
Første utgave (i 2011) av Bokvennen kjøpte jeg forleden dag. Ser at jeg har gått glipp av alt et boktidsskrift trenger å inneholde. Noen ganger føles det bedre å lese om bøker, enn å lesebøkene i seg selv. Noen ganger er det mer interessant å lese hva forfatteren har tenkt enn hva som kom ut på trykk. Dette tidskriftet tar seg god tid til å intervjue utvalgte forfattere eller portrettere forfattere som har gått bort. Selv er jeg stor fan av forfatteren Johan Harstad, han skriver fantastiske noveller, med en dyster og optimistisk undertone. Denne utgaven av Bokvennen er æret han et fem siders intervju. Tidskriftet inneholder også bokanbefalinger og nyheter; som for eksempel at Franz Kafka utgis i nye og friske farger av forlaget Schocken Books.
