En dag i Saigon...

En selger i Saigon

Et møte med Saigon, eller Ho Chi Minh city, inneholder det meste og det beste! Byen har 8 millioner innbyggere og den inneholder minst like mange mopeder. Møtet med trafikken gjør en lamslått, men også imponert. Hvordan er det mulig å overholde orden i et slikt trafikkaos? Det eneste rådet man kan gi til turister som skal over gaten, ikke stol på trafikklys, bare gå og aldri stopp! I begynnelsen en litt skremmende opplevelse, etterhvert den største selvfølgelighet.


Trafikk i Saigon

Saigon beskrives som Vietnams komersielle sentrum, og landets mest moderne by. Alle de store motehusene har inntatt byen, det samme har alle alle teknologiske dupeditter gjort og andre store multinasjonale firmaer. Men hvem er shopperne, hvor kommer pengene fra? Byen føltes ikke spesielt turistifisert, og innbyggerne i Saigon ser ut til å være nokså fattige. Byen er fylt med kontraster, folk bor trangt og kommelig, mens shoppinggatene blir større og større.



Kontrastene er store i Saigon, men alle eier en moped

Men byen har mer enn fasjonable butikker. Det er som vanlig utenfor tursitløypa man finner det beste, både av mat, shopping, parker... En god start på dagen får man på Ciao Cafè, en slags bokcafè. Bøkene er desverre kun på vietnamesisk, men noen engelske aviser kunne man få tak i. Maten og kaffen var god (et av de få stedene man kan få kaffe uten sukker, og stedet har aircondition), men det var likevel det visuelle som var det beste med dette stedet.



Ciao bokcafé - best på kaffe og interiør!

Jeg klarte ikke oppspore allverdens bokbutikker men denne sentrumsnære bokhandelen er bra, med bøker på engelsk og de har også utstilt en del kunst.

China Town er verdt et besøk på formiddagen mens man fortsatt har energi. Ville tilstander og ekstremt mye støy, men utrolig morsomt å oppleve. Dette er skreddernes marked, så er man hobbysyer så må man ta turen hit. Billig mat finnes også, og blir man utslitt av alt støyet er det bare å ta seg en tur i pagodaen...

Noe av det beste med Vietnam og også Saigon er maten og menneskene. Folk er utrolig vennelige og overalt føles det trygt å ferdes (bortsett fra i trafikken). Uansett hvor man setter seg ned for å spise får man god mat. Som så mange andre lesere av Lonely Planet gikk vi til restuaranten Huong Lai i (rett bak Notre Dame). Et gammelt fransk kolonihus som ansetter gatebarn og gir dem en sjanse til å tjene egne penger å få skolegang. Maten var himmelsk og billig, i tillegg går overskuddet til veledige formål for vanskeligstilte barn. Da får man heller holde ut at det var mest turister på dette stedet.....

Av det mer ekslusive slaget er XU resturant et must. Vietnamesisk gourmetmat kan ingen i verden slå, kokkene på dette stedet er fantastisk flinke!

Temple Club er også verdt et besøk. Men den ekte vietnamesiske maten og sjarmen får man ved å slenge seg ned på noen plaststoler gata og spise fra det lokale gatekjøkkenet.

Saigon kan ikke gjøres på en dag, ei heller på fem som vi forsøkte. Derfor er det bare en ting å gjøre, det er å reise tilbake.....

"Meg eier ingen" til scenen

Og den måtte vel komme, enten på scene eller på film (få bestselgere unngår vel dette!) Det skal godt gjøres å lage teater av en så personlig historie (forfatteren har uttalt at hun ikke kjenner seg nevneverdig igjen i rollefiguren), men så har det vel også vært signalisert at regissøren og skuespillerne har tolket sin egen versjon. Kritikken var i helgen lunken da den ble spilt i Oslo for første gang. Forventningene må kanskje skrus ned noen hakk siden jeg elsket boka. Likevel, historien er sterk, personene likeså. Jeg håper på samme opplevelse på fra scenen! Om du ikke har tenkt deg på teater så burde ihvertfall boka leses! 

www.riksteatret.no

Om boka

Meg eier ingen" - sår og humoristisk oppvektsroman fra Sverige om lille Åsa som vokser opp med sin alkoholiserte far. Et barns skildring av en pappa som drikker seg vekk fra livet. Kjærlighet og dårlig samvittighet følger dem gjennom livet. Det ubesvarte spørsmålet er likevel, hvordan kunne moren la være å ta seg mer av datteren når hun visste at faren drakk? Hadde han gått under enda tidligere dersom Åsa ble tatt fra han? Sannsynligvis.... Fortellingen er en sterk historie om kjærlighet mellom far og datter, alkoholmisbruk, klasseforskjeller, skam og svik. Men også glede og det tragikomiske. Les les!

En ny oppdagelse; SMUG

Ok, så har det kanskje vært på markedet en stund, ja siden 2009. Men dog, jeg oppdaget magasinet rett før jul, ved en tilfeldighet. Knausgaard har en tendens til å tiltrekke seg min oppmerksomhet, siden jeg er en stor leserfan av han. Vol 3 smykker seg med nevnte på forsiden, og dermed var det gjort. Og for en hyggelig leseropplevelse.

 Selv beskriver de seg som "SMUG is a bi-annual fashion and art magazine". Jeg falt for deres idè; i en tid der nett og uttalige blogger forer oss daglig med informasjon, trender og nyheter (og alt annet rart), så går SMUG bak netteppet. De skriver om personene og ideène bak.  Jeg likte magasinet umiddelbart og reportasjene er et godt journalistisk arbeid uten preg av den klamme tidshåndens grep.
Les reportasje om nevnte Knausgaard (mye tanker i den mannen), se tegninger av David Lynch, en rekke foto, intervju med blogger Tavi, tegner Kaltenborn, forfatter Flink osv osv.... Magasinet er tykt, men tykkelsen skyldes ikke reklame. Bladet inneholder masse lesestoff, lange reportasjer, masse bilder og diskret delikat reklame.  Sjekk ut smugmag.no og kjøp bladet på Narvesen....

Østen

Ingenting føltes bedre enn å overvære nyttår på denne flotta øya Koh Chang. Desverre har tursimen her økt drastisk de siste fire årene, men øya er fremdeles et stort naturreservat. For de som ønsker ro, late dager på stranda med en bok under en palme er dette stedet å reise før man drar videre på nye eventyr!

"Bra damer" til jul

I tradisjon tro ønsket jeg meg bøker til jul. Et ønsketips på bloggen hadde min venninne snappet opp og dermed ble jeg den glade eier av boka "Bra damer"! En relativt ujålete bok med 25 damer (forfattere, skuespillere, samfunnsdebattanter, artister) som snakker om politikk, kjønn, morsrolle, menn, aldring, død og feminisme i forskjellige former.


Interessant å følge debatten om boka på nettet. Billedbruken har vært livlig debbattert (Hvorfor må damer alltid fotograferes nakne?). Som det så bra forklares fra de som skrev boka: Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Les denne artikklen i Kampanje der journalist Marie Laland Ekeli besvarer Spitznogles kommentar i VG.  

Hvorfor må damer være så nebbete i kritikken av andre damer? Hvorfor kan ikke damer rett og slett unne andre damer oppmerksomhet og vellykkethet? Uten at jeg noengang har vært en feminismeforkjemper (det var vi så heldige at våre mødre tok oss av) så tenker jeg at det motsatte av feminisme må vel være å trykke andre damer ned, av ren misunnelse? Og feminisme bør ikke være ensbetydende med hår under armer og engasjement i Ottar. Boka viser skjønnhet, og også naturlighet. Naturlighet er ikke alltid ensbetydende med det vi forbinder med skjønnhet, men det er likevel fasinerende. Det viktigste er likevel ikke nakenhet men at disse damene har noe å formidle om viktige temaer.  


Selv ble jeg mest fasinert av de "eldre" kvinnenes historier, sitater og meninger. Hvem hører ikke på hva Sissel Benneche Osvold eller Grethe Waitz har å si? De gir meg lærdom og har en ekstra tyngde. Fordi det handler om livserfaring og det handler om det alle er redde for, å eldres! Men jeg fasineres også over damenes skjønn og naturlighet (dvs naturlighet i betydning det uretursjerte). Om man ikke har trang til å lese boka er den vel så verdt en titt for bildenes skyld! Takk Henritte for kjempe fin julegave :)

Kjøp den på Haugenbok

Og så var det jul...

Hva er det viktigste med jul?

"Hva er det viktigste med jul?" overhørte jeg en liten gutt ble spurt om i helgen.... "Jeg vet ikke jeg..." svarte han. Etter en liten stund spurte han: "Pappa, hva er det viktigste med jul?", pappaen svarte "Det er at vi viser at vi er glad i hverandre, tenker litt ekstra på de rundt oss ". Noe som kanskje er vanskelig å huske på når jul og stress nærmer seg. Alle har nemlig ikke en venn, en sønn eller en mor. Dagens oppfordring blir derfor at vi alle kan gi en liten gave til Fattighuset og sliter du med å finne en julegave til de som har alt burde du gi denne: "På vegne av venner".....

"På vegne av venner" leste jeg i høst, den er trist men gir ettertanke. For finnes det en mer trist tanke enn at et menneske dør alene, at det kan ta måneder før noen finner det ut? Ingen venner eller familie, resultert i en offentlig begravelse med kun en prest og begravelsesagent tilstede. Boka ga meg tårer i øyne, masse ensomme tanker, følelsen av å være heldig og lyst til å bry meg mer. Noen har kanskje valgt det selv, det å være alene. Andre har kanskje ikke valgt det i det hele tatt, og ensomheten den største fiende.